Marokko – ankomst Marrakech dag 1

Alene på tur for første gang
Etter mye tankevirksomhet og fram og tilbake, skal – skal ikke, valgte jeg å melde meg på en 5 dagers svipptur til Marokko med reiseselskapet Carpe Diem. Et reiseselskap for de som reiser alene, men ingen singeltur med datingfokus. Altså perfekt for meg.  Som den lettere bekymrede typen jeg er, kjente jeg sommerfugler i magen på tanken på å dra alene på tur til utlandet for første gang, for Sverige regnes ikke som utlandet.  Jeg kjente på det å dra alene som kvinne til et muslimsk land, hvordan ville det bli? Var det trygt? Jeg kunne lite om Marokko før jeg dro, men jeg har alltid hatt lyst til å reise til land med en helt annerledes kultur enn vår som ikke er for turistpreget, for å oppleve hvordan vanlige folk lever på andre steder. Marokko virket fortryllende og eksotisk, reiselederen fremstod som erfaren, reiselengden perfekt, og tryggheten i det å reise i en gruppe gjorde at jeg hoppet på turen. Jeg pakket spent de siste plaggene på fredagskvelden, jeg gikk noen runder fram og tilbake om hva jeg skulle ha med. «Det blir kaldt om kvelden» stod det i mailen fra reiselederen, yr.no meldte om mellom 20-28 grader på dagtid…hmm, hvor mye varme klær skulle jeg ta med, trengte jeg shorts, kunne man gå i shorts? Ville det holde med en fleecejakke? Som vanlig endte jeg opp med å pakke for mye, men jeg har blitt bedre på pakkingen, for denne gangen endte jeg opp med å ta med meg en bukse, tre skjorter og en vindtett bukse og – jakke for mye.

Det er ikke bare-bare å fly
Vidar kjører meg til Gardermoen, Tiili er selvfølgelig med for å si «ha det».  Så er det tid for innsjekking og jeg rusler til automaten. »Skann passet» sier skjermen, jaha ja….jeg prøver, en gang, to ganger, tre ganger…»gå til innsjekkingsskranken» sier skjermen til slutt…jaha ja… det var jo en god start på min alenetur tenker jeg og klager på maskinen til Vidar, som forteller meg at jeg la passet på feil sted haha…Så finner jeg innsjekkingsskranken der et levende menneske hjelper meg…så glad for levende mennesker som leverer service, de er en utdøende rase dessverre, mer og mer går over til gjør-det selv-teknologi. Jeg synes det er hyggelig med service fra folk jeg, øyekontakt, kommunikasjon og et smil. Til slutt får jeg sjekket inn og sendt bagasjen fra meg, og rusler til sikkerhetskontrollen der jeg sier ha det til Vidar igjen før jeg igjen må klare meg alene. Gå til «gate 28 F» står det på boardingpasset..jaha ja…så gjør jeg det, det er et stykke å gå, og når jeg kommer fram ser at det er fullt av folk der. På skjermen står det «Tyrkia, Alanya». Det er da pussig tenker jeg og setter meg ned i 2 minutter før et par damer som har sett det samme reiser seg og sier: «Er ikke dette her flyet til Marrakech går?». «Nei», svarer en mann, «de sa over høyttaleren at det er flyttet til gate 23 E». Jaha ja, sa de det… det hadde ikke jeg fått med meg, og heller ikke de andre damene, så jeg kaster meg med dem og sammen haster vi mot gate 23 E. Her er det også fullt, men det står i alle fall Marrakech på skjermen.  Jeg setter meg ved siden av en dame som jeg senere fant ut het Elsa og kom fra Nord-Norge, hun skal også reise med Carpe Diem. Tilfeldigheten ville ha det til at vi sitter ved siden av hverandre på flyet, faktisk sitter alle som skal reise med Carpe Diem samlet for at vi skal bli litt kjent med hverandre. Vi er 17 mennesker totalt, 3 menn og 14 damer. Jeg og Ingvild er de yngste og like gamle, og den eldste er Kari som nærmer seg 70. Jeg merker meg at de fleste i reisefølget vel rundt 50 års alderen.

Dag 1 bygg
På vei mot hotellet mens kveldssolen lyser opp Marrakech

Vi lander på Menara flyplass i Marrakech, og gjør oss klar  for å hente bagasjen. Flyplassen er flott og ny, velholdt og ren. Først må vi igjennom immigrasjonen og jeg går sammen med Elsa og Wenche. Vi har pliktoppfyllende fylt ut immigrasjonskortet vi hadde fått av Carpe Diem på forhånd. En ung, sprudlende mann satt bak skranken. «Elsa» sier han og løfter blikket og ser på Elsa…»Wench» sier han og ser på Wenche, han skal ha for forsøket.  «Your daughter?» sier han om meg, vi ler og sa nei, før han endrer det til «My daughter»…Også ser han på fødselsdatoen i passet mitt og konkluderte med at han er ung og jeg er dermed redusert til gammel. «I’m young, born i 1991, she is old see?», sier han og holder opp passet mitt foran Elsa og Wenche mens han peker på fødselsdatoen min…Jaha ja…old du lissom, takk skal du ha, haha. Men for å være fair, i teorien kunne jeg nesten vært moren hans.
Min koffert har det med og enten komme først eller sist, ikke vet jeg hvorfor det er sånn, men det slår ikke feil. En etter en får de koffertene sine de i reisefølget, og der står jeg da, og ventet og ventet. Elsa og Wenche er snille og venter sammen med meg. Til slutt kommer min gamle, grønne, supertunge Carltonkoffert, og vi tusler ut av flyplassen og finner reiselederen vår Anne Marte Barfod stående å skinne om kapp med solen med et kjempestort smil og godt humør. Hun guider oss til den ventende bussen hvor vi får utdelt en flaske med vann og en stor appelsin av Hasan.

Ankomst Marrakech – en kveldstur i byen
Så bærer det avsted til Hotel Kech der vi skal bo i 2 dager. På veien kjører vi igjennom Marrakechs svar på Champs-Elysees, en flott allé med palmer, brosteiner og flotte gatelys med antikk design omkranset av kjøpesentre og butikker. Anne Marte guider om kveldens planer og gir oss litt marokkans historie på veien. På hotellet blir det servert søt myntete, og deretter har vi litt tid til å pakke ut og gjøre oss bekjent med stedet før vi drar ut for å spise middag og se på markedsplassen Djemaa el Fna.


Mitt rom er plassert på bakkeplan, et stort dobbeltrom med romslig bad. Interiøret er en lekker blanding av minimalistisk stil med marokkansk vri.  Verandaen går rett ut til baren og bassenget, som gir det et perfekt utgangspunkt for sol og bad. På denne tiden av året er det for kaldt å bade, bassenget er ikke oppvarmet så vannet er kaldt, men det gjør ingenting. Man kan fint ligge på solsengen om man vil, det var varmt nok til det.

Alle samler seg på kvelden, og vi drar inn til byen for å spise middag.  Den flotte veien inn til Marrakech blir på kveldstid lyst opp av blinkende ledlys i ulike farger som markerte bl.a. veikant, sykkelvei og rundkjøringer og gir det hele et litt eksklusivt preg.  Første stopp er en minibank, Anne Marte hjelper til med uttak og svarer på spørsmål om hvor mange penger vi kommer til å trenge. Hun tilbyr seg å samle inn 100 dirham per person, og ta seg av driksen til alle som skulle få dette under turen. Dette sier vi alle ja til, glad for at hun gjør det så mye enklere for oss. Så hopper vi av bussen ved foten av Djemaa el Fna. Det er tettpakket med mennesker på plassen. Hestedrosjene står på rad og rekke ved inngangen som et pust fra fortiden, de er fortsatt levende i Marokko selv om biltaxiene har tatt over mye. Det er folk som går rundt og seger alt fra klokker til Iphone (antagelig stjålne telefoner), til leker, smykker, mat, klær og mer. Gutta i fruktboden stiller villig og smilende opp på bilde. Om man vil kan man ta bilde av seg selv med en apekatt på skuldra, apene går med kjetting og halsbånd, og vitner ikke helt om en dyrevelferd jeg er bekvem med. Tar man bilde av apene krever de penger, så vi går videre. Mennesker sitter samlet i små sirkler og spiller musikk og fortaller historier, det er mange av dem rundt omkring på plassen, og folk setter seg ned og lytter litt før de går videre.
Man må passe godt på verdisakene. Vi går på rekke, men en mann smetter inn i rekken vår og går veldig tett innpå meg. En av de andre i reisefølget gjør meg oppmerksom på det, men jeg har allerede merket meg det. Jeg holder godt på den lille vesken i hånda mi, som er det eneste jeg har med meg. Plutselig kjenner jeg noen fingre oppunder kanten på fleecejakken, han leter vel etter verdisaker i baklommer eller magetaske av noe slag. Jeg bråsnur meg og peker strengt på han og snakker til han, han spiller dum og blir borte i mengden. Vi når enden av plassen, og  Anne Marthe spør om noen vil ha alenetid på plassen, og reisefølget svarer et unisont «Nei», hehe. Det blir litt for mye mennesker og derfor vanskelig å orientere seg i mørket for helt nyankomne nordmenn, vi velger å holde oss til den trygge reiseguiden og tusler mot restauranten Dar El-Salam.
Vi smyger oss inn i trange gater, her selges varer vi kommer til å se mye av de neste dagene som sko, vesker, smykker, keramikk, tepper, tesett, krydder, mat mm.

Plutselig dukker restauranten opp, det ser ikke spesielt interessant ut fra utsiden, en helt vanlig inngang som man nesten ikke fanger opp er en restaurant engang, og vi rusler inn og ned en lang trapp. Innenfor åpenbarer det seg en verden av mosaikkfliser i tusentall på vegger, tak og gulv. Det er høyt til taket, og vi går langt innover og ser flere rom åpenbare seg både til høyre og venstre. Mønsteret og fargene i flisene er delikate og symmetriske, noe som er typisk for det arabiske designet, og belysningen er dempet. Det viser seg at dette er et gammelt harem som er gjort om til restaurant. Bordene er lekkert dekket, og serviset er blått og hvitt i klassisk marokkansk mønster.

Vi setter oss ned på 3 runde bord og får servert en 3 retters middag med tangine som hovedrett. Til forrett blir det servert brød med flere fat med ulike grønnsaker som gresskar, auberginer, tomater mm. Tanginene kommer på bordet og en duft av kanel minner om jul, og storfekjøtt og svisker kokt møre danner spennende og eksotiske smaker. Det minner meg litt om stifado fra Hellas. Flere tanginer serveres, alle med ulike smaker. Folk koser seg med maten og blir kjent med hverandre, stemningen er lett og latteren sitter løst.

Så kommer kveldens underholdning. To menn spiller gamle slavesanger, han ene har en fess på hodet med en dusk som han svinger rundt og rundt. Han går rundt bordene mens han forsøker å «hypnotisere» gjestene med et stirrende blikk med galskap i seg. Etter hvert kommer en magedanser og viser sine kunster, hun svinger lett på hoftene til eggende rytmer. Det rådet litt forvirring en periode da det dukket opp to magedansere. Det viser seg at kun den ene damen var profesjonell danser, hun andre er egentlig en gjest med heller tvilsomme danseegenskaper som kom til restauranten i selskap med en eldre mann. Hun danset visst for han…tolk det som du vil, hehe. Det var første gang Anne Marthe har sett dette sier hun 😉 Til dessert får vi appelsin med kanel og småkaker.  Appelsin med kanel er visst en gjenganger når det gjelder dessert her nede skal jeg finne ut i løpet av turen. Mette og fornøyde rusler vi ut igjen, går videre nedover de smale gatene med salgsboder før vi finner bussen vår og reiser tilbake til hotellet. En innholdsrik første dag, jeg sovner fort og sover som en stein igjennom natten.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s